Baguazhang (kinesisk: 八卦掌) er, sammen med Tai Chi og Xing Yi Quan, en av de tre viktigste interne kung fu-stilene. Det er en relativt ny stil, grunnlagt et sted på 1800-tallet og er, i likhet med Tai Chi, mye påvirket av taoismen.
Selv om teknikkene til Taichi og Baguazhang er svært forskjellige, er begge preget av langsomme, flytende bevegelser. Yin og Yang spiller en veldig viktig rolle ikke bare i Baguazhangs filosofi, men også i fotarbeidet.
Xing Yi Quan
Xing Yi Quan (kinesisk: 形意拳) er det siste medlemmet av det “interne triumviratet”, sammen med Tai Chi og Baguazhang. Det er den eldste av de tre, og selv om den er klassifisert som en intern stil, trosser den nesten alle postulatene deres.
Stilen er relativt forenklet og rudimentær, og har en rekke enkle bevegelser som mangler den flytende kompleksiteten til brødrene. Hovedelementet i Xing Yi Quan-trening er trening av sinnet, noe som gjør det til en viktig faktor i kung fu-systemet.
Bajiquan
Bajiquan (kinesisk: 八極拳) er den siste av stilene som er analysert i denne artikkelen. Den er basert på en veldig aggressiv, støtende teknikk kjent som “de åtte ekstremiteter”. Albuen er et sterkt våpen i denne stilen, som også er gjenkjennelig på grunn av den raske, støtende slag mot brystområdet.
Den fokuserer ikke på bevegelsenes estetikk, snarere på deres styrker. I Kina er det også kjent som “livvaktstilen”, fordi mange lokale livvakter har blitt opplært til å praktisere det.
Konklusjon
I denne artikkelen har vi kort analysert de mest populære stilene til kung fu, da de er tilstede i filosofien til denne kampsporten. Hvis du lurer på hvilken av dem som er best, tror vi svaret avhenger av deg og hvordan du vil oppfatte sporten.
